Fortelleroppgave: Import - hverdagsprodukter

Forteller: Import - hverdagsprodukter

Let i listene over import til Christiania, og se om du finner noe som er et hverdagsprodukt i dag. Begrunn valget ditt og fortell hva du tror om varen den gangen. Var det et hverdagsprodukt da? Hvor kom det fra? Hva ble det brukt til? Prøv å finne igjen den samme varen i listene for ulike år. Ser du en forandring i mengdene som ble importert? Forsøk i så fall å forklare forandringen. Skriv til slutt noen ord om hva disse opplysningene kan lære oss om historien.

Pepper er i dag et produkt som blir brukt i de fleste middagsretter. Det er et luksusartikkel, som vi i vesten nyter godt av. Men også i de fattige områdene av verden blir pepper brukt, kanskje ikke i like stor grad. Pepper er allikevel et interessant produkt, for det har vært en forbruksvare for oss i lang tid, uten at vi tenker på det som en høyt priset importvare. Pepper vokser kun i tropiske områder, da spesielt i områder med mye varme og regn. Opprinnelig kommer pepper fra det indiske sub-kontinentet.

Pepper var et av de første krydderne som kom til Norge. Det ble fraktet via land og gjennom sjøveien. Det var araberne som tidlig styrte denne transporten. I Europa regner man med at pepper ble introdusert i middelalderen. Det ble da brukt til å gi smak i maten, i tillegg til at man fant en måte å konservere kjøtt med pepper på. Pepper ble faktisk ansett som mer verdt enn sølv og gull. Det ble dermed brukt som en midlertidig valuta. Slaver kunne for eksempel kjøpe seg fri for et visst antall pepperkorn. Da Christoffer Columbus seilte med sitt Santa Maria på 1400-tallet med et håp om å finne den korteste veien til India, havnet han i Amerika. Han ble lykkelig over å ha funnet det han trodde var pepper. Det skulle vise seg å være en ny vare, chilli (Santa Maria World: "Ekte pepper").

Også på 1700-tallet var pepper et produkt som ble importert inn fra andre land. Sannsynligvis var det kun de rikeste som nøt seg av dette. Det var i 1600- og 1700-årene at pepperbruken skjøt fart. Da ble det brukt til smak i maten og til å konservere maten over tid. På 1800-tallet ble bruken mindre. Antagelivis på grunn av at flere andre kryddertyper ble introdusert. Dermed sto pepper svakest mot alle de ulike eksotiske krydderne fra Asia.

I tollistene fra Christiana i 1955 ser man at det var store mengder pund som ble importert inn. Det var ca. 843  pund som ble importert inn. Dette tilsvarer 382,5 kg med pepper. Over 96% av dette pepperet kom fra fremmede land. Det betyr da at det hverken kom fra Danmark eller fra andre byer i Norge. Dette ser man en forandring på i de kommende årene.

Der det i 1955 bare var 28 pund av all pepper som ble importert fra Danmark er det 31 år senere blitt til 805 pund. Dette svarer til hele 77% av all pepperimporten i Norge. Kun i løpet av 31 år har Danmark gått fra å være en nesten ubetydelig liten stat i Norges pepperhandel til å bli den viktigste peppernasjonen Norge møter i de senere år.

Det har skjedd en drastisk forandring. Kan det hende at Danmark begynner å virke som en omlastingshavn for Norges import og eksport? Eller har danskene tatt over all handel som skjer i Norge?

Noe sikkert svar er det vanskelig å finne. Danmark fikk på 1700-tallet et overtak i kornhandelen i Nord-Europa. Som følge av dette ble deler av landet dyttet inn i et kompromissløs handelsmonopol der Danmark styrte kornhandelen. Dette gjorde seg spesielt gjeldende på Sørlandet og Østlandet. Kanskje ville man dermed spare utgifter og sende pepper i samme last? Eller viser dette at nordmenns økonomiske situasjon bedret seg i løpet av 1700-årene, slik at man nå fikk mulighet til flere nytelsesprodukter?

Man kan vende dette mye frem og tilbake, men dette viser kun en av de mange mulighetene slike tollister gir oss til å finne ut mer om fortiden, da spesielt mikrohistorie.

Kilder:

• http://www.santamariaworld.com/no/krydder/efs-of-peppers1/akta-peppar/
• http://www.bakker-norge.com/artikel/hagetips-rad/produktsorter/gronnsaker-og-frukt/en-naermere-titt-pa-krydderurter-gjennom-arhundrene/
• http://www.historieblogg.no/?p=1532
• http://toll.lokalhistorie.no/db/toll/_design/v0/_show/list_detail_good_summary/fefbac4d18442631d6d674030a02c6b6
• http://toll.lokalhistorie.no/db/toll/_design/v0/_show/list_detail_good_summary/6cf3a7be23cd0ba17e6f9f06d900bd0a

Forskeroppgave: Matrjosjka-mysteriet

Forsker: Årets siste bloggoppgave er litt spesiell. Det er ingen inndeling i forteller, forsker og filosof, og det er egentlig ikke en klar oppgave. I timen har du fått se et sett med russiske tredokker, og oppgaven din er å finne ut hva som er "greia" med dem, og lage et blogginnlegg inspirert av det.
Det er altså ikke en god besvarelse hvis du bare løser mysteriet med hvem de er. Du må også finne en god vinkling til et blogginnlegg om dem. Hvis du ikke løser det kan du likevel skrive et blogginnlegg om det du tross alt har forstått, enten det er mye eller lite.
Selv om oppgaven ikke er delt inn i de tre kategoriene, vil jeg at du setter en av dem som etikett på innlegget likevel. Sett den etiketten du syns passer best på det du har skrevet.

Da dette er en veldig åpen oppgave, har jeg selv valgt å gå inn på noe som også berører læreplanen:

• presentere en historisk person og drøfte hvordan samtidige ideer og samfunnsforhold påvirket denne personens tenkemåter og handlinger

Det er mange personer å velge mellom. Det starter med Peter den Store som den minste av dokkene, så tsar Nikolaj 2. Videre er det Vladimir Lenin, Josef Stalin og Nikita Khrusjtsjov. Disse blir etterfulgt av Leonid Bresjnev, Mikhail Gorbatsjov og Boris Yeltsin. Den nest største dokka er Vladimir Putin som sitter inni Dmitry Medvedev, den aller største av dokkene. Dette er 400 års historie samlet i ett dokkesett, fortalt på en enkel og ryddig måte.

Denne samlingen har nok som mål å vise hvordan ulike ledere har utviklet seg, lært av hverandre og tilegnet erfaringer fra de tidligere statslederne. Det er som om de spiser opp deres opplevelser, og bygger selv videre på dette. Jeg har valgt å se nærmere på hvordan en person regjerte Sovjetunionen i sin tid, og hva som var årsaken til at han tok de avgjørelsene han tok.

Sovjetunionens tidligere leder og helt, Vladimir Lenin, ble syk i 1922 og døde etter to år. Det var en intens maktkamp i kommunistpartiet om hvem som skulle overta. Ledere som for eksempel Trotskij, som hadde ledet angrep mot antirevolusjonære fiender ble nå skjøvet til side. Mot slutten av 1920-årene var det en leder som sto fram som den klart beste. Under Lenins tid var han generalsekretær i partiet. Han hadde ansvaret for ansettelser og forfremmelser i partiet. Dette gjorde at han bygde seg opp en stor maktbase i partiet der han kjente de fleste. Han gikk under navnet Josef Stalin. Fra ca. 1930 tok han helt over makten i landet. Nå begynte den store industrialiseringskampanjen.

Perioden fra omkring 1930 til Stalins død i 1953 får navnet stalinisme. Det var planøkonomien som ble satt i gang. Personlig eiendom og eindeler ble langt mer sjeldent. Det politiske liv og kulturlivet ble ensrettet. Det var nesten som et førerdiktatur. Stalin knuste all mulig tenkelig motstand. Det var han nødt til å gjøre, skulle han fortsatt ha makten.

Stalin tok over i en periode der landet tidligere hadde vært preget av krig og revolusjoner. Det er ikke utenkelig at han ville unngå dette under sin regjering. Han hadde jo selv erfart hvordan Lenin, sakte men sikkert, hadde mistet sin makt i partiet nærmere sin død, og så hvordan sentrale personer i partiet kjempet om makten. Dette ville han sannsynligvis gjøre en slutt på. Derfor knuste han, som sagt, all motstand. Ble det ingen som kunne ta over, ble det heller ikke ville maktkamper.

Industrialiseringen i landet kan jo sees på som et slags lokkemiddel, et middel som Stalin brukte for å selv komme bort fra søkelyset. På denne måten klarte Stalin å holde sitt førerdiktatur til et udiskuterbart tema. Det ble også drevet med propaganda for Stalin. Dette hjalp svært mye innad i landet. Men selv ikke internasjonale medier spekulerte i Stalins styreform. For dem var han 'den gode helten' som tok seg av 'de onde' under Moskvaprosessene. Han hadde gått fram som en god leder, satt landet på riktig kjør og var på vei til å utrydde fattigdommen.

http://toponday.com/wp-content/uploads/2012/11/stalin-knows-best.jpg

Det er ingen hemmelighet at Stalin satset kraftig på tungindustri fra første stund. Dette kan ikke ha vært helt tilfeldig. Russland hadde ledd et stort nederlag i krigen (første verdenskrig). Russland var faktisk det landet som mistet flest soldater i krigens løp. Vanlige innbyggere døde av sult og kulde. Det var ikke nok menn til å arbeide på gårdene. Dette kunne ikke gjentas. På grunn av dette måtte kommunistene gjenoppreise landet. For Stalin var det helt utenkelig å måtte gjøre det om igjen, fra bunnen av. Han var derfor godt forberedt til en eventuell ny krig.

Det er heller ikke utenkelig at Sovjetunionen og Tyskland hadde utplassert spioner i hverandres rekker. På den måten kan Stalin ha fått kjennskap til at Tyskland hadde satt i gang krigsindustri. Kan hende er det nettopp dette som gjorde at han for fullt satte i gang sin industri.

Det står ingen tvil om at Stalin var en leder som ville det beste for sitt land; koste hva det koste ville. Han benyttet seg av skitne midler for å komme seg til makten, og videre for å beholde makten. Allikevel er dette en mann som satte preg på Europas historie gjennom sin strenge, lukkede styreform.

Forskeroppgave: Inn i den kalde krigen

Forsker: Velg deg ut en av konfliktene i begynnelsen av Den kalde krigen (1945-1962). Forklar hvorfor den oppstod og se den fra amerikansk og sovjetisk perspektiv.

Krisen som fikk hele verden til å holde pusten i tretten dager er ikke lenger så kjent for verden. I etterkrigstida kan man nesten se på dette som vendepunktet i den kalde krigen. Krisen som betegnes som Cuba-krisen satte sitt preg på verden ved at de to stormaktene (USA og Sovjetunionen) nå sto nærmest ansikt til ansikt. Det ble sagt at dersom det skulle oppstå en tredje verdenskrig, ville det bli den siste. Landene hadde utviklet såpass kraftige våpen at en slik krig ikke ville føre til annet enn at hele menneskeheten ble utslettet. Men hva gikk Cuba-krisen ut på?

Selv om den kalde krigen aldri ble noen direkte krig, drev de to motpartene med indirekte krig. Dette skjedde imidlertid ikke bare på den militære fronten, men også teknologisk utvikling. Amerikanerne hadde plassert atomraketter hos sine allierte i Europa. Tyrkia var blant disse landene. Da Sovjet og Tyrkia ligger såpass nær hverandre, følte Sovjetunionen seg truet av dette. For å kontre dette dannet de en allianse, som skulle vise seg å være meget nyttig for dem.

Fidel Castro i Washington DC i 1959
(http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c5/Fidel_Castro_-_MATS_Terminal_Washington_1959.jpg)

Fidel Castro som tidligere hadde grepet makten i Cuba (i 1959) gjennom en revolusjon ble konfrontert av USA som ikke ønsket denne revolusjonen, og som støttet kubanere som ville velte det nye styret. Castros politiske ideologi hadde tidligere vært nasjonalsosialistisk. Da han i stadig større grad kom i konflikt med USA, endret han denne ideologien. Nå var det kommunistisk ideologi som Castro ble inspirert av. Dette gjorde at han inngikk et tett samarbeid med Sovjetunionen, som jo var motparten til USA og som mer enn gjerne ville støtte Castro. Sovjetunionen fikk allierte i et område som ellers var preget av amerikanskje forbundsfeller.


Som et svar på de stadig voksende atomrakettene som ble plassert på europeisk jord av amerikanere, satte Sovjetunionen i 1962 atomraketter på Cuba. Det var dessuten omkring 40 000 sovjetiske bakkestyrker og fly som gikk i land sammen med disse rakettene. Cuba som bare ligger noen svømmelengder unna USA sydligste byer, var et perfekt sted for Sovjet å plassere sine raketter på. Herifra kunne de nå amerikansk jord innen et par minutter. Disse atomrakettene ble avslørt av amerikanskje spionfly. USAs president, John F. Kennedy, skjønte straks hvor dette bar hen. Krigsskip og bombefly ble satt i beredskap. En flåteblokade mot Cuba ble opprettet. Nå hadde president John F. Kennedy flere muligheter. Han måtte handle raskt og fornuftig. Til slutt tok han avgjørelsen på egenhånd, trosset sine generalers råd og forlangte at atomrakettene skulle fjernes øyeblikkelig. "Alle skip med kurs mot Cuba, uansett hvor de kommer fra, blir stanset dersom de er lastet med våpen," sa Kennedy i en tale på amerikansk fjernsyn.

http://www.home.no/permagne/cuba/cubakrisen.html

Verden sto på randen av en tredje verdenskrig. Denne atomkrigen ville få katastrofale følger for hele menneskeheten. I 13 dager i oktober 1962 holdt verden pusten. En grufull hendelse som er blitt kjent i ettertida er at amerikanerne ikk var fornøyd med dette, og gjorde klar invasjonsstyrker som kunne ta over Cuba i løpet av kort tid. Sovjetunionen på sin side sto frem med såpass kraftige våpen på øya til at de kunne slå disse invasjonsstyrkene ned på kort tid. Derfor turte aldri USA å utføre dette angrepet helt. (Aftenposten, 14.11.12) Sovjetunionen gikk omsider med på å trekke sine atomraketter tilbake dersom USA ville fjerne sine fra Tyrkia og Italia. Dette var en del av en hemmelig avtale. I tillegg skulle USA slutte å støtte anti-revulosjonære kubanere og avstå fra angrep mot Cuba. USAs daværende forsvarsminister sa i etterkant: "[...] verden ble reddet i siste sekund som ved et mirakel, enten det var flaks eller ved Guds inngripen."

"I noen fryktelige timer sto verden stille. Men akkurat da det så som mørkest ut, kom løsningen. I et hemmelig møte mellom justisminister Robert Kennedy, presidentens bror, og sovjets ambassadør i USA, gikk Sovjetunionen med på å fjerne rakettene hvis USA lovet å ikke angripe Cuba." (http://www.nrk.no/fordypning/cubakrisen-50-ar-1.8359021)

Begge landene fikk smake hvordan det er å være på randen av en krig som de visste ville føre til altfor mange tap. Utviklingmessig lå begge landene ganske likt. Sovjetunionen klarte å sende første satelitt ut i verdensrommet, mens USA sendte første mennesket på månen. For å unngå flere slike sammenkomster, ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington slik at nasjonenes ledere lettere kunne komme i kontakt og oppklare misforståelser heller enn å gå i krig. Dessuten ble det under et toppmøte enighet om at det skulle gjennomføres tiltak som skulle hindre prøvesprengninger i atmosfæren, som førte til radioaktiv luftforurensning. To måneder etter et toppmøte ble John F. Kennedy skutt og Khrusjtsjov (Sovjetunionens daværende statsminister) avsatt.

USAs blokade omkring Cuba (http://www.home.no/permagne/cuba/cubakrisen.html)

USAs militære budsjett dalte en smule etter krisen. Til tross for at det ble startet fredskampanjer rundt om i hele verden, ble de to landenes militære utgifter nesten femdoblet mellom 1960 og 1980 (Tidslinjer 2). I løpet av denne tida klarte Sovjetunionen og USA å skape så fryktinngytende våpen at de kunne utslette all liv på jorden.

For Sovjetunionen var Cuba-krisen et passende tidspunkt å vise verden hva de kunne klare. De gledet seg over en kommunistisk allianse med Fidel Castro i et område der de fleste andre land var alliert med USA. På denne måten kunne de puste USA i nakken og virkelig få dem til å føle den frykten de hadde følt siden begynnelsen på den kalde krigen. 

Krigen hadde for det meste vært en krig om menneskenes tanker og tihørighet. USA var derfor det landet som hadde vunnet folks hjerter og fremsto som 'helter'. Denne krisen viste verden at det slettes ikke var slik, for amerikanerne hadde jo i lang tid plassert rakketer for å true Sovjet. Hvordan skulle det nå føles å selv være truet av det samme? Det ville de ikke finne seg i, nemlig.

Nettopp av den grunn kan man si at USA muligens mistet noe av sin heltestatus i verden som følge av denne krisen. Folk ville kanskje ikke lenger se på USA som de rettskafne og ville bare ha en endelse på disse åra. USA ble nødt til å ruste opp enda kraftigere i et forsøk på å kunne igjen vise seg å være sterkest. Deres makt hadde tross alt blitt svekket. De ville gjøre alt for å kunne stoppe kommunismen fra å spre seg. Situasjonen i Berlin var nok også på sin side spent. Amerikanerne fryktet at Sovjet nå ville gjennomføre ytterligere tiltak i Berlin.

Omsider fikk verden den freden de hadde lengtet etter da Sovjetunionen ble oppløst. Cuba-krisen var ikke krisen som satte en stopper for den kalde krigen. Det er kanskje nettopp denne krisen som har gitt grobunn for konflikter som pågår den dag i dag (blant annet i Afghanistan) der USA har blandet seg inn, sannsynligvis for å stoppe en eventuell videre krig og for å vise seg frem som verdens militære og økonomiske stormakt. Selv den dag i dag har USA opprettholdt blokade utenfor Cubas kyst. Dessuten har de oppført Cuba over land som står for terror (Aftenposten, 14.10.12)

Kildehenvisninger:
http://verdenidanskperspektiv.systime.dk/index.php?id=1110
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Fortsatt-fiender-50-ar-etter-Cuba-krisen-7013647.html#.Uq2yWPRDssY
http://www.home.no/permagne/cuba/cubakrisen.html
http://www.nrk.no/fordypning/cubakrisen-50-ar-1.8359021
http://no.wikipedia.org/wiki/Cubakrisen
http://snl.no/Cubakrisen

Filosofoppgave: Andre verdenskrig

Filosof:

Drøft forholdet mellom de allierte maktene (USA, Storbritannia, Sovjetunionen) i krigen. Hvorfor kjempet de på samme side? Hva kan de ha tenkt om hverandre mens krigen pågikk? Hvilke utsikter hadde samarbeidet til å fortsette hvis de vant?

Under den første verdenskrig var det de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike som hadde stått i spissen for ententemaktene mot sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria). USA kom først inn etter en viss tid. Disse forbundsfellene hadde mye å si for alliansene videre i historiets løp. Under andre verdenskrig måtte USA trå inn for Frankrike som led et nederlag og fikk problemer med innenlandspolitikk. Samarbeidet mellom demokratene (USA og Storbritannia) og kommunistene (Sovjetunionen) ble et omdiskutert tema. Mange trodde ikke det var mulig med et samarbeid mellom disse nasjonene. En ting ble iallefall sikkert, dette samarbeidet var nødt til å inngås dersom den fascistiske ideologien skulle beseires en gang for alle.

Etter den russiske revulosjonen i 1917 hadde kommunistene tatt over makten i landet. Kommunistene hadde helt motsatt ideologi i forhold til kapitalistene (demokratene). Kommunismen drev med planøkonomi, mens kapitalistene drev med en markedsøkonomi. Da bolsjevikene kom til makten i Russland og omdøpte det til Sovjetunion og innførte kommunistisk ideologi i landet, sendte mange demokratiske land styrker for å hjelpe de antikommunistiske styrkene i Sovjetunionen. Selvom utfallet av dette ikke ble som forventet, hadde demokratene stått klart frem med at kommunisme var noe de ikke godtok. Dette ble de nødt til å endre på.

Tyskerne angrep etterhvert Sovjetunionen, på tross av at Hitler hadde inngått en fredsavtale med Stalin. Sovjetunionen ble, på samme måte som under første verdenskrig, tvunget til å kjempe mot Tyskland på østfronten. Her ble russerne drevet tilbake, men klarte å kontre tilbake på noen steder. Allikevel innså man at det ville være for vanskelig for dem å holde krigen gående mot Tyskland som hadde rustet opp til dette i lang tid. Derfor var Stalin ofte på møter med Churchill og Roosevelt for å diskutere krigens gang. Han ville ha dem til å presse Tyskland fra vest. De allierte var svekket på vestfronten etter Frankrikes nederlag. Amerikanerne skjønte straks at de måtte blande seg inn. Det gjorde de og, både i Asia ved å drive krig mot Japan (aksemakt) og også i Europa ved å sende støtte til hovedsaklig Frankrike. Dette var nok til å overbevise britene som også sendte tropper og gikk i land i Frankrike sammen med de amerikanskje troppene. Vestfronten var etablert. Sovjeterne på østfronten fikk økt tillit til de allierte. De kjempet tappet og klarte å komme på offensiven. Dermed var det kort tid til Tyskland og Italia brøt sammen og de allierte maktene seiret.

Noen av de første allierte styrkene går i land i Normandie, Frankrike (http://snl.no/Andre_verdenskrig/bilder#verdenskrig22)

I innledningen nevnte jeg at samarbeidet mellom demokratene og kommunistene måtte inngås for å kunne seire over det fascistiske regimet i Tyskland og Italia. Kanksje dette var noe som kom av erfaring fra første verdenskrig. Under den første verdenskrig hadde tyskerne måttet kjempe på to fronter. Selv om det under første verdenskrig utviklet seg til en stillestående skyttergravskrig, forsto nok de allierte at de var nødt til å gi den opprustede Tyskland hard kamp fra to fronter for å ha en mulighet til å seire. USA og Storbritannia avventet dette, men måtte bryte inn når Sovjetunionen ble presset hardt inn på sitt eget land. Deres tidligere forhold klarte visst å gjøre det opp for forskjellene mellom nasjonene. For hadde de plutselig glemt at Stalin hadde inngått en avtale med Hitler? Hvorfor ble ikke dette av avgjørende betydning for krigen?

Avtalen gikk nesten i glemmeboka med en gang Hitler angrep Sovjetunionen og brøt med det avtalen. Sovjetunionen innså kanskje feilen de hadde gjort og gikk derfor inn med stor kampvilje. Kanskje var det derfor de led så store tap. Det som dog virker interessant er hvordan USA og Storbritannia klarte å overse dette og fortsette som om ingenting hadde hendt. Det står ingen tvil om at det var samarbeidet mellom disse tre stormaktene som avgjorde krigens utfall, men hvorfor kom den så sent?

USA og Storbritannia ville muligens 'straffe' sovjeterne. Det var kanskje derfor de lot tyskerne holde på i øst i lang tid, uten å måtte tenke på vestfronten. De allierte lederne møttes jo flere ganger under krigen, men dette skjedde først etter at slutten av andre verdenskrig nærmet seg og de skulle legge grunnlaget for etterkrigsoppgjøret. Kanskje ville ikke Roosevelt og Churchill samarbeide med Stalin, men de så ingen annen utvei og utnyttet østfrontens langvarige krig til å redde Frankrike og bryte ned den store tyske hæren. I tillegg er det kjent at Sovjetunionen led også økonomisk under andre verdenskrig. Et samarbeid med dem kunne bety god handelsvirksomhet for, i dette tilfellet, USA og Storbritannia.

Amerikanerne på sin side var det landet som led minst tap. Grunnen til dette var at det ikke foregikk noen kamphandlinger på amerikansk jord. Denne krigen kan for dem ha betydd god forretning. Tyskerne hadde allerede rustet opp til krig, de trenge ikke stridsvogner, våpen og annet militært utstyr. Det trengte imidlertidig de andre landene, som brått ble trukket inn i krigen uten noen spesiell forvarsel. Kanskje var det nettopp derfor USA holdt seg utenfor i de første par årene av krigen. Fra første verdenskrig visste folk at amerikanerne var en stor militærmakt. Under første verdenskrig ble amerikanernes innblanding avgjørende for resultatet, noe det forsåvidt også gjorde under den andre verdenskrig. De allierte så nok på USA som deres redning. Geir Lundestad skriver i sin bok "USA og Europa" at europeerne inviterte USA inn i landet for å sikre fred, stabilitet og velstand. Dette har amerikanerne nytt godt av, også i årene etter krigen.

Britene på sin side var nærmest nød til å gå inn i krigen sammen med Frankrike. Versailles-traktaten som ble undertegnet ble nå brutt gang på gang. Dette så de på med avsky, og ville rykke inn. Det fikk de da aldri gjort. Tyskerne overrumplet dem med overraskelsesmomentet. Dermed var de nødt til å blandes inn.

Fra venstre: Stalin, Roosevelt og Churchill (http://snl.no/Andre_verdenskrig/bilder#verdenskrig22)

Alt i alt ble denne alliansen styrket gjennom krigens løp. I Europa og USA så man på kommunistene med mildere øyne. Det var nettopp dette samarbeidet som for andre gang klarte å bryte ned Tyskland fra å endre hele verdensbildet. Fascismen var beseiret; det var demokratiet som igjen sto sterkest frem på samme måte som etter den første verdenskrig. Ved krigens slutt ble det igjen et møte mellom de seirede maktenes ledere hvor tyskernes skjebne ble avgjort. Tyske ledere ble dømt til døden av en militærdomstol. Det er dette som la grunnlaget for krigsforbrytelsene som dømmes i nyere tid av en internasjonal domstol.

Spørsmålet som allikevel bør stilles er hva nå? Kunne samarbeidet fortsette eller måtte stormaktene gnisse mot hverandre nok en gang?



Kildehenvisning:

• http://www.moava.org/index.php?pageID=166#Alliert_overtak_.281943-1944.29
• http://snl.no/Andre_verdenskrig?permalink=Andre_verdenskrig
• http://bokelskere.no/bok/usa-og-europa-imperiet-og-de-allierte-etter-1945/12883/

Fortelleroppgave: 1920-tallet - The Great Gatsby

Forteller: 

Beskriv utviklingen i USA på 1920 og 1930-tallet. Ta for deg enten den sosiale, politiske, økonomiske eller kulturelle utviklingen.

Det ble store økonomiske kriser i flere deler av verden etter den første verdenkrigs slutt. På grunn av at store deler av krigen foregikk i Europa, hadde industrien blitt flyttet til andre deler av verden. Ettersom det ble mindre produksjon i Europa, ble det mer produksjon i utenfor Europa, for europeerne måtte importere varer i en krig de ikke hadde noen anelse om at skulle holde på så lenge. Ved krigens slutt ble det nå ikke lenger så stor etterspørsel etter varene - europeerne fikk nå i gang sitt eget produksjon. Dette betød overproduksjon og økonomisk krise. De fikk problemer med å få solgt sine varer. Det ble store konkurranser mellom landene, noe som igjen førte til at statene ble nødt til å opprette høye tollmurer for å stoppe importen og konkurransen i deres egen land. USA var blandt de landene som hadde nytt godt av krigen i Europa. Deres velutviklede industri skapte stor etterspørsel i Europa under den første verdenskrig. Straks var det derimot andre tider i vente.

USA hadde blitt verdens økonomiske stormakt etter første verdenskrig. De hadde en industriell- og teknologisk utvikling som ingen andre land kunne komme i nærheten av. Siden det ikke hadde foregått noe krig på amerikansk jord, led ikke amerikanerne like store tap som andre nasjoner. USAs økonomi ble straks internasjonal. Dollaren ble brukt som et mål for andre valutaer. Amerikanerne begynte å dele ut store summer lån til andre nasjoner.

http://afewgoodfilmreviews.files.wordpress.com/2013/06/the-great-gatsby-wbp10.jpg

Fordi det ble lettere også for amerikanerne selv å skaffe seg lån, begynte flere og flere å låne penger av banken og investere dem i aksjer. De kjøpte nå flere elektriske apparater og flere og flere skaffet seg biler. Økonomien i USA gikk på skinner. Dette ble det slutt på tirsdag 29. oktober 1929. Børskrakket i New York ("Black Tuesday") regnes som den mørkeste dagen i verdensøkonomiens historie. Amerikanerne hadde tidligere vært vitne til mange slike økonomiske nedgangsperioder opp gjennom årene, men ingen av disse var i nærheten av det som skjedde i 1929.

Ettersom det var mange som fikk lån fra banken og videre investerte penger i aksjer, økte aksjeprisene skyhøyt. Når akjseprisene så begynte å falle, ville flere investorer ha sine penger tilbake. Det de nå fikk, var bare en liten brøkdel av det de hadde investert. Bankene skjønte riktignok hvor dette førte hen, og begynte å kreve tilbake sine lån. Innbyggerne hadde ikke penger til å betale tilbake deres eget lån, noe som førte til konkurs, sammenbrudd og bankkriser - ikke bare i USA, men som vi skal se også i andre deler av verden.

Dette gikk ikke bare utover overklassen (investorer og banker), men det fikk også katastrofale følger for arbeiderklassen. Priser og inntekter sank kraftig. Dette førte til at det ble solgt færre varer, og et stort antall bedrifter/fabrikker måtte legges ned. Mot slutten av krisen hadde 5 000 banker gått konkurs, og man regner med at 13 millioner (!) amerikanere sto arbeidsledige. Dette tilsvarte en fjerdedel av befolkningen.

Amerikanerne skjønte at noe måtte gjøres. Deres handlinger fikk store følger i land på den andre siden av Atlanterhavet. Som tidligere nevnt hadde amerikanerne lånt ut store summer til europeiske land etter slutten av den første verdenskrig. Nå krevde amerikanerne å få tilbake disse pengene. Dette førte til en omtrent likegyldig økonomisk krise i blant annet Tyskland. Bankkriser, nedleggelser og økt arbeidsløshet er blant noen av de katastrofale følgene dette fikk.

Amerikanerne kunne heller ikke importere varer i like stor grad som de tidligere hadde gjort. Dette førte til at land som tidligere hadde eksportert varer til USA møtte nå på overproduksjon. Innskrenkning av arbeidsplasser ble også i disse landene et stort dilemma. Land i Latin-Amerika, Asia og Afrika ble sterkt berørt av dette. Arbeidsløsheten førte til fattigdom, og arbeidskraften som et land hadde tilgjengelig kunne ikke brukes til sitt fulle potensiale.

Tross krisen, var det allikevel noen lyspunkter i den amerikanskje hverdagen. Bilen begynte å bli et allemannseie, offentlige transportmidler (buss) ble vanligere og radioen ble stadig billigere. Nå kunne flere få med seg hva som foregikk. Det ble vanlig for en amerikaner å gå på kino for å se en film, og kinosalene økte raskt i antall.

Mannen som begynte striden mot den økonomiske krisen i USA var den daværende presidenten, Franklin D. Roosevelt. Han overtok presidentembetet tidlig i 1933 og gikk løs på krisen med stor entusiasme. Takket være hans tiltak og reformer i årene som kom, kunne USA enda en gang reise seg opp til den økonomiske høyden de engang hadde svevet over.

http://media-3.web.britannica.com/eb-media/19/78319-004-545F8CDD.jpg

Bankene ble stilt overfor mye strengere krav. Det offentlige skulle nå garantere folk for deres bankinnskudd. Folkets penger skulle ikke gå tapt i banken, noe de fleste fryktet etter børskrakket. De arbeidsløse fikk i arbeid å bygge nye veier, bruer og offentlige bygninger. De fikk nå en inntekt som staten tok ansvar for. Det ble bygget kraftverk, skog ble plantet og store demninger ble bygget. Dette ga de arbeidsløse en inntekt samtidig som det førte til økonomisk vekst for landet.

For å hindre overproduksjon i landbruket fikk bønder nå hjelp til å betale ned deres lån, slik at de ikke trengte like mye produksjon (og salg) til å betale tilbake lånet. De fikk også betalt for å la være å dyrke deler av deres jord og holde et lavt antall buskap.

Fagforeningene fikk større makt, de kunne lettere slåss for bedre lønn for arbeidstakerne. Høyere lønn til arbeiderne førte til at de kunne kjøpe flere varer, noe som igjen førte til at etterspørselen etter varene økte. Som vi ser, gir store deler av Roosevelts "New Deal" en 'domino-effekt' på økonomien. Økonomien begynte raskt å stabilisere seg. Det ble innvilget trygdeordninger hvor gamle, arbeidsløse og uføre fikk økonomisk hjelp fra staten.

Roosevelt ble gjenvalgt til president i 1936. Mange så på han som 'redningsmannen', men det ble stilt spørsmål om hvorvidt det var han som ledet landet ut av krisen. Sant som det var, klarte ikke Roosevelt å bekjempe den økonomiske krisen helt. Det var fortsatt millioner av arbeidsløse i årene som kom. Dessuten gikk det bedre også for land i Europa. Uansett førte Roosevelts strategi til en motivert og optimistisk befolkning. Folk flest innså at myndighetene brydde seg om dem, og det offentliges troverdighet ble igjen gjenskapt.



Kildehenvisninger:

• Tidslinjer 2, Historie VG3 (Grimnes, Øhren, mfl.): Kapittel 10 & 11
• http://powerped.com/bilder/USAimellomkrigstiden.pdf
• http://home.hio.no/~helgerid/oversatte_noveller/hemingway_3.htm

Filosofoppgave: Krigens skjønnhet og sorg (Peter Englund)

Filosof:

Sammenlikne lærebokas framstilling av krigen, og inntrykket du får ved å lese om de seks personene i Englunds bok “Krigens skjønnhet og sorg”. Hvilke styrker og svakheter har den makrohistoriske framstillingen i forhold til den mikrohistoriske? Hvilken opplever du som mer “sann”. Vis til konkrete eksempler fra tekstene i din besvarelse.

Ved å lese Englunds bok forstår man hvordan ulike mennesker faktisk opplevde krigen. Det er viktig å huske på at generalene og militæroffiserene kun tenkte på sine styrker som spillbrikker i en krig de var nødt til å vinne. Hadde de selv tatt del i krigen og følt den oppsiktsvekkende tanken om at man kanskje aldri ville dra hjem til sine familier, barn og venner, ville de kanskje ha tatt mer hensyn til styrkene og de store dødstallene fra første verdenskrig kunne sunket drastisk.

(http://s.cdon.com/media-dynamic/images/product/00/12/21/75/92/3/englund-peter-krigens-skjonnhet-og-sorg.jpg)

I læreboka blir vi nødt til å se på første verdenskrig som en krig mellom to ulike sider som sakte men sikkert dro inn sine mange allierte. Det kan til dels være sant, men jeg velger å tro at de fleste nasjonene blandet seg inn kun for å beskytte seg selv. Hadde de bare stått og sett på, ville nok de andre ha kjørt over dem. Ved å velge en side og ha noen i ryggen, klarte de fleste nasjonene å berge seg. Allikevel fikk de drept store folkemengder, som de tilsynelatende ikke brydde seg noe særlig om. Boka blir nesten tvunget til å fortelle utviklingen av første verdenskrig i korte trekk, for å ikke trekke det altfor langt. Det føles dog ikke som om vi går glipp av noen detaljer, for vi er jo inne på nasjoner som et enkelt legeme. Da blir det enkelt å drøfte utviklingen i første verdenskrig.

Den makrohistoriske framstillingen (som den i boka) har sine styrker og svakheter. Det vi se ved å sammenligne det med den mikrohistoriske framstillingen (boka "Krigens skjønnhet og sorg").

Som allerede nevnt, fokuserer den makrohistoriske framstillingen på nasjoner som enkle brikker. Når vi leser en tekst som viser oss en makrohistorisk framstilling får vi ofte en inntrykk av at det er noen som forteller om en spesiell hendelse før i tiden. Det er som oftest ikke svært detaljert og vi beveger oss raskt gjennom tidsrommet. Det er kun de viktigste hendelsene som blir tatt med og er nesten alltid beskrevet fra et nøytralt synspunkt. 

Et eksempel på makrohistorie fra læreboka:
"[...] erklærte Tyskland krig mot Russland 1. august. [...] og erklærte derfor også krig mot Frankrike to dager seinere. Storbritannia gikk med på Frankrike og Russlands side 4. august, da tyskerne rykket fram gjennom Belgia [...]" (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 198)


Vi får et inntrykk av at ting skjer nesten uten stans, og vi beveger oss fort fra dag til dag. Vi får ikke vite hvordan Tyskland erklærte krig eller hvor de rykket fram i Belgia. Dette er detaljer som kan gå fortapt dersom vi kun bruker den makrohistoriske framstillingen. Det virker nesten som om det er en oppleser som leser opp en historie for oss. Dette kan av og til virke kjedelig og gjentagende. Vi får heller ikke vite noe om menneskers oppfatning og opplevelser fra disse hendelsene. Det er nesten som om vi også blir nødt til å se på hendelsene fra det ståstedet som forfatteren har.
Det er - etter min mening, lettere å forholde seg til den makrohistoriske framstillingen. Det er lettere å henge med og vi forstår mer av sammenhengen enn om vi hadde lest en dag-for-dag dagbok skrevet av en person. Det virker som om det alltid var noe som foregikk, noe det selvfølgelig var for de fleste menneskene under første verdenskrig.

Den mikrohistoriske framstillingen fører oss rett inn i et menneskes/folkegruppes liv. Vi kan lese om personens egne opplevelser og erfaringer. Det er som oftest snakk om tid- og stedfestede tekster, noe som gjør at det virker troverdig. Beskrivelsene er detaljerte og følelsesladde. Det virker nesten som om vi ser gjennom øynene til en person. Hvordan personen selv opplever situasjonen setter et preg på hvordan vi også ser på hendelsene. En makrohistorisk framstilling kan inneholde replikker, personskildringer og miljøskildringer.

Et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "Området med kropper strakte seg helt ned på veien, og for å komme frem måtte de til slutt la hestene hoppe over <<fjell av kadavre>>." (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 43: side 138)

Disse beskrivelsene gir oss et innblikk i hvor brutalt en verdenskrig kan være for de involverte. Dette kan være mennesker som mot sin vilje har blitt satt inn som soldater, mennesker som nå aldri vil kunne vende tilbake til sine tidligere liv, barn og familier.

Et annet eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "På ettermiddagen økte krigslarmen i det fjerne. Rafael de Norgales innser at han kanskje må begi seg til avsnittet som er truet. Eller som han selv skriver: <<Jeg begynte å forberede meg på å bidra med mitt sandkorn.>>" (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 184: side 480)

Her får vi først en beskrivelse av krigslarmen som kunne høres i det fjerne, før vi beveger oss tilbake til hovedpersonen, Rafael de Nogales. Vi får lese et direkte sitat fra et av hans skrevne tekster, hvor han ser på seg selv som et lite sandkorn. Dette er en mann som ankommer Europa i begynnelsen av krigen for å kunne være med på 'moroa'. Dette er en kar som tilbyr sin hjelp til flere nasjoner, men de ingen er villige til å ta han inn i hæren. Til slutt ender han opp som en soldat i det ottomanske riket. Han ankommer Europa med et eventyrlystent og åpent hjerte, og idet vi nærmer oss krigens slutt (teksten er datert: 12. mars 1918) har han mistet motet og ser på seg selv som et hjelpeløst lite sandkorn. Krigens gang gikk hardt utover de involverte noe dette eksempelet viser. de Nogales har etter alt å skjønne, innrømmet å ha mistet sin ære og verdighet.

Enda et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra læreboka: "Offiserene på begge sider klinket med hverandre og skålte. (...) I skumringen gikk vi tilbake til skyttergravene våre." (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 196)

Den mikrohistoriske framstillingen kan virke som en oppdiktet tekst i noen tilfeller. Det er noen som forteller om hendelsene. Eksempelvis er det i Englunds bok tredje-persons forteller ("Det er dette han vil." Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 29: side 94). Det virker derfor som om dette er en skjønnlitterær tekst. I allefall får vi et detaljert syn på personene som er involvert, stedet der hendelsene foregår og hvordan situasjonen på akkurat et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted var.

Det er vanskelig å konkludere med hvilken av framstillingene som virker mest 'sann'. Den makrohistoriske framstillingen forklarer utviklingen på en god måte, ved å bare ta med de viktigste hendelsene. Dersom man skal i dybden av dette er det kanskje lurt å bruke litteratur av den mikrohistoriske framstillingen, da får man sett på ting fra ulike synspunkter, og man kan da danne et helhetsinntrykk for seg selv. Personlig mener jeg at den makrohistoriske framstillingen er mer 'sann' fordi det finnes flere kilder som kan bekrefte at noe har hendt enn hvis man kun ser på den mikrohistoriske framstillingen. I den mikrohistoriske framstillingen er det få kilder (som oftest kun for eksempel ei dagbok, et brev, osv.) og det virker derfor mindre troverdig.

Det er allikevel spennende å lese en mikrohistorisk framstilling såvel som en makrohistorisk framstilling, for da danner man et helhetsinntrykk uten like.

Fortelleroppgave: Blogg etter Diplomacy

Forteller:

Fortell hva gruppa tenkte om hvilke land som kunne true dere i spillet (trusselpersepsjoner), hvilke land som kunne være gode alliansepartnere, og hvilken vei dere ville prøve å ekspandere. Beskriv så hvordan det gikk med ditt land i Diplomacy. Hvilke trekk gjorde dere og hvordan gikk det?

Spillet starter med 7 nasjoner (Russland, Tyrkia, Østerrike-Ungarn, Italia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia). Hver gruppe på (4-5 personer) fikk utdelt hvert vårt land. For vår del ble det Italia. På grunn av vår posisjon på Europa-kartet følte vi oss truet av Frankrike og Tyskland. De hadde ingen andre steder å ekspandere mot, og vi fornemmet at de tre stormaktene - Frankrike, Tyskland og Storbritannia ville danne en allianse.

Derfor ble det viktig å skaffe seg gode allianser tidlig i spillet. Vi måtte velge våre allierte med omhu, slik at vi ikke til slutt sto ved de svakes side. Valget falt til slutt på et samarbeid mellom oss (Italia), Tyrkia og Østerrike-Ungarn. Vi diskuterte hvor vi kunne ekspandere slik at vi slapp å møte hverandre på slagmarken.

Vi skulle prøve å utvide mot Frankrike. Som sagt følte vi oss truet, og vi tenkte derfor at det var greit hvis vi angrep dem. Da ville vi hatt overraskelsesmomentet på vår side. I begynnelsen ble det viktig å skulle ekspandere og skaffe seg nye områder og dermed flere hærstyrker/flåter. Vi startet med 2 hærstyrker og 1 flåte.

(http://www.spillsjefen.no/images/board_diplomacyavalonhill.jpg_info.jpg)

De første par trekkene gikk til å bli kjent med spillet og lære oss hvordan ordrene skulle bli gitt. Deretter var det om å gjøre å bevege sine styrker på en strategisk måte, slik at man kom fram dit man skulle uten å vekke stor oppmerksomhet hos de andre spillerne. Vi hadde en 5-minutters tidsrom for hver trekk for å kunne tenke ut og beordre troppene. Det var et stort tidspress og vi måtte raskt komme fram til smarte og riktige beslutninger. Det virket som alle de andre landene også var opptatt med å utvide sitt territorium, og det ble ikke noen stor forskjell på kartet.

Vi fikk utvidet hæren vår med en flåte til, men mer ble det ikke tid til. Vi prøvde oss på et angrep mot Frankrike, noe franskmennene skjønte og klarte å forsvare seg mot. I siste trekk klarte vi å ta over et område til og skaffet oss enda en hærstyrke. Vi klarte ikke å utrette mer på de 2-3 skoletimene vi hadde, og vi avsluttet spillet med å kåre en vinner. De med flest styrker (hær + flåte) ble kåret som vinnere. Overraskende nok ble det Tyrkia som hadde klart å skaffe seg store landområder på kort tid. De hadde fått seg 6 styrker jevnt fordelt i deres område. Vi kom på en delt andre plass med flere andre nasjoner som også endte med 5 styrker.

Laget (Italia) var godt fornøyd med resultatet og var overrasket over hvordan vi hadde klart å kjempe i toppen blant de andre som stilte med et mye bedre utgangspunkt. Vi var forundret over hvordan vi hadde behandlet styrkene våre som brikker i et spill og ikke som ordentlige mennesker som hadde familier, barn og vanlige liv de ønsket å vende tilbake til.

Dette spillet var en morsom måte å tilegne seg kunnskap om Europa-kartet på. Det var også lærerikt å tenke ut hva man skulle gjøre videre, og man merker fort at det ble intenst i en verdenskrig. Det var ikke alltid like lett å slappe av og styre unna de andre. Jeg tror de fleste nasjonene (lagene/gruppene) tenkte mest på hvordan de kunne få mest mulig utbytte for sitt eget land, og ikke på hvordan de kunne styrte de andre. Det hadde vært morsomt å spille til slutt for å se hvordan ting hadde utartet seg og hvilken gruppe som til slutt hadde stått igjen som en verdig seiersherre.

Forskeroppgave: "Chanson om Verdun" av Jens Bjørneboe

Forsker:

Ta utgangspunkt i diktet "Chanson om Verdun" av Jens Bjørneboe

1. Les diktet.
   
   

2. 

   Jens Bjørneboe
    (http://folkedypet64.files.wordpress.com/2010/08/jensbjorneboe_foto_pax1.jpg)

   Finn et kart på internett og marker stedene som omtales i diktet (en avansert versjon kan være å merke alt på et googlekart som du embedder i bloggen. En enklere versjon er å finne kartet, åpne det i Paint og tegne et kryss på hvert sted. Jeg veileder bare i den enkle metoden). Post stedene på bloggen din.

   http://goo.gl/maps/E9dYB
   

   
   
3. Fortell i 2-4 setninger hva som skjedde på hvert av disse stedene under 1. verdenskrig.
   
   

   Chemin des Dames:
   Dette stedet har fått navnet "the ladies' path" etter at kongens to døtre gikk denne veien tidlig på 1800-tallet. Veien ble spesielt ryddet og bygget opp for at reisen skulle bli kort og behagelig for dem. Under første verdenskrig ble det utkjempet tre slag ved dette stedet.
   

   (http://en.wikipedia.org/wiki/Chemin_des_Dames)

   
   

   Verdun:

   Her ble slaget utkjempet mellom de tyske og de franske styrkene. Slaget varte i lang tid (nesten 10 måneder) og endte til slutt med at de franske styrkene klarte å forsvare seg mot de tyske okkupantene.

   (http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Verdun)

   
   

   Sommes:

   Ved Sommes ble det også utkjempet et slag mellom de tyske hærene på en side mot de franske og britiske styrkene på den andre siden. Slaget ved Sommes regnes som et av første verdenkrigs største slag. Over 1 million soldater mistet livet eller ble skadd.
   (http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_the_Somme)
   

   
   

   Marne:

   Ved dette stedet ble det utkjempet to slag.
   Den første store krigen stoppet den første store tyske offensiven som opprinnelig startet krigen. De allierte styrkene klarte å stoppe de tyske fra å invadere Paris og klarte å presse dem mot nord-øst hvor de tyske styrkene måtte kjempe i en tofrontskrig.
   Den andre krigen var også den siste store tyske offensiven mot vestfronten. De allierte styrkene klarte å overrumple den tyske siden og vant til slutt slaget. Dette var en veldig avgjørende seier for de allierte, og slaget regnes blant de siste i første verdenskrig.

   (http://en.wikipedia.org/wiki/First_Battle_of_the_Marne, http://en.wikipedia.org/wiki/Second_Battle_of_the_Marne)

   
   

   Hartmannswyler kopp (Hartmannswillerkopf):

   Det ble utkjempet mange slag for å få kontroll over dette området. Etter en stund ble fokuset derimot satt mot vestfronten, og bare noen få styrker ble stående ved fronten.
   (http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Hartmannswillerkopf)
   

   
   

   Flandern & Alsace:
   Ut fra teksten (diktet) virker det som disse områdene ble brukt til å begrave de døde soldatene under første verdenskrig.

   
   
4. Velg ett eller to av stedene, og finn ut mer om bakgrunnen for Bjørneboes framstilling av stedene. Gi gjerne en tolkning av diktet.

   Slaget ved Verdun varte jo i så lang tid. Da må mange liv ha gått tapt, noe som Bjørneboe fremstiller som et sted der 3 millioner menn fortsatt ligger, uten noen ordentlig begravelse, begravd i piss, gjørme og vann.
   Bjørneboe beskriver krigen i sin helhet som noe ufattelig grusomt og avskyelig.
   
   

Hva jeg forventer/gleder meg til å lære i løpet av året

Hva jeg forventer/gleder meg til å lære i løpet av Historie - VG3

Nyere historie hørtes meget spennende ut, da vi har flere informasjonskilder fra den tid og kan hente ut mer stoff enn det vi har kunnet gjort før i tid.

1. og 2. verdenskrig er de to hendelsene som jeg kommer på i farta fra nyere historie. Fra disse krigene har vi bilder, videoer og massevis av litteratur som vi kan hente informasjon fra. Det jeg synes er den mest spennende tingen å lære mer om er historier om folks egne opplevelser (dagbøker). Det gir oss et innblikk i hvordan folk på den tid så og tolket ting og hvordan de klarte seg gjennom de vanskelige dagene.

Ellers håper jeg å kunne lære mer om bakgrunnen til ulike områder rundt om i verden. Dette er morsomt å lære om, synes jeg, for vi kan relatere og sammenligne det med dagens samfunn og verdensbilde. Det er også nyttig å vite mer om hvordan ulike samfunn fungerer, hvordan deres meninger er i forhold til andre og hvordan deres kultur har utartet seg opp gjennom årene.

Jeg håper dette historieåret blir et år fylt med masse variert og morsom informasjon som vi også kan dra nytte av senere i livet.



Safwan
3ST1
Stovner videregående skole