Filosof:
Sammenlikne lærebokas framstilling av krigen, og inntrykket du får ved å lese om de seks personene i Englunds bok “Krigens skjønnhet og sorg”. Hvilke styrker og svakheter har den makrohistoriske framstillingen i forhold til den mikrohistoriske? Hvilken opplever du som mer “sann”. Vis til konkrete eksempler fra tekstene i din besvarelse.
Ved å lese Englunds bok forstår man hvordan ulike mennesker faktisk opplevde krigen. Det er viktig å huske på at generalene og militæroffiserene kun tenkte på sine styrker som spillbrikker i en krig de var nødt til å vinne. Hadde de selv tatt del i krigen og følt den oppsiktsvekkende tanken om at man kanskje aldri ville dra hjem til sine familier, barn og venner, ville de kanskje ha tatt mer hensyn til styrkene og de store dødstallene fra første verdenskrig kunne sunket drastisk.
I læreboka blir vi nødt til å se på første verdenskrig som en krig mellom to ulike sider som sakte men sikkert dro inn sine mange allierte. Det kan til dels være sant, men jeg velger å tro at de fleste nasjonene blandet seg inn kun for å beskytte seg selv. Hadde de bare stått og sett på, ville nok de andre ha kjørt over dem. Ved å velge en side og ha noen i ryggen, klarte de fleste nasjonene å berge seg. Allikevel fikk de drept store folkemengder, som de tilsynelatende ikke brydde seg noe særlig om. Boka blir nesten tvunget til å fortelle utviklingen av første verdenskrig i korte trekk, for å ikke trekke det altfor langt. Det føles dog ikke som om vi går glipp av noen detaljer, for vi er jo inne på nasjoner som et enkelt legeme. Da blir det enkelt å drøfte utviklingen i første verdenskrig.
Den makrohistoriske framstillingen (som den i boka) har sine styrker og svakheter. Det vi se ved å sammenligne det med den mikrohistoriske framstillingen (boka "Krigens skjønnhet og sorg").
Som allerede nevnt, fokuserer den makrohistoriske framstillingen på nasjoner som enkle brikker. Når vi leser en tekst som viser oss en makrohistorisk framstilling får vi ofte en inntrykk av at det er noen som forteller om en spesiell hendelse før i tiden. Det er som oftest ikke svært detaljert og vi beveger oss raskt gjennom tidsrommet. Det er kun de viktigste hendelsene som blir tatt med og er nesten alltid beskrevet fra et nøytralt synspunkt.
Et eksempel på makrohistorie fra læreboka:
"[...] erklærte Tyskland krig mot Russland 1. august. [...] og erklærte derfor også krig mot Frankrike to dager seinere. Storbritannia gikk med på Frankrike og Russlands side 4. august, da tyskerne rykket fram gjennom Belgia [...]" (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 198)
Vi får et inntrykk av at ting skjer nesten uten stans, og vi beveger oss fort fra dag til dag. Vi får ikke vite hvordan Tyskland erklærte krig eller hvor de rykket fram i Belgia. Dette er detaljer som kan gå fortapt dersom vi kun bruker den makrohistoriske framstillingen. Det virker nesten som om det er en oppleser som leser opp en historie for oss. Dette kan av og til virke kjedelig og gjentagende. Vi får heller ikke vite noe om menneskers oppfatning og opplevelser fra disse hendelsene. Det er nesten som om vi også blir nødt til å se på hendelsene fra det ståstedet som forfatteren har.
Det er - etter min mening, lettere å forholde seg til den makrohistoriske framstillingen. Det er lettere å henge med og vi forstår mer av sammenhengen enn om vi hadde lest en dag-for-dag dagbok skrevet av en person. Det virker som om det alltid var noe som foregikk, noe det selvfølgelig var for de fleste menneskene under første verdenskrig.
Den mikrohistoriske framstillingen fører oss rett inn i et menneskes/folkegruppes liv. Vi kan lese om personens egne opplevelser og erfaringer. Det er som oftest snakk om tid- og stedfestede tekster, noe som gjør at det virker troverdig. Beskrivelsene er detaljerte og følelsesladde. Det virker nesten som om vi ser gjennom øynene til en person. Hvordan personen selv opplever situasjonen setter et preg på hvordan vi også ser på hendelsene. En makrohistorisk framstilling kan inneholde replikker, personskildringer og miljøskildringer.
Et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "Området med kropper strakte seg helt ned på veien, og for å komme frem måtte de til slutt la hestene hoppe over <<fjell av kadavre>>." (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 43: side 138)
Disse beskrivelsene gir oss et innblikk i hvor brutalt en verdenskrig kan være for de involverte. Dette kan være mennesker som mot sin vilje har blitt satt inn som soldater, mennesker som nå aldri vil kunne vende tilbake til sine tidligere liv, barn og familier.
Et annet eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "På ettermiddagen økte krigslarmen i det fjerne. Rafael de Norgales innser at han kanskje må begi seg til avsnittet som er truet. Eller som han selv skriver: <<Jeg begynte å forberede meg på å bidra med mitt sandkorn.>>" (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 184: side 480)
Her får vi først en beskrivelse av krigslarmen som kunne høres i det fjerne, før vi beveger oss tilbake til hovedpersonen, Rafael de Nogales. Vi får lese et direkte sitat fra et av hans skrevne tekster, hvor han ser på seg selv som et lite sandkorn. Dette er en mann som ankommer Europa i begynnelsen av krigen for å kunne være med på 'moroa'. Dette er en kar som tilbyr sin hjelp til flere nasjoner, men de ingen er villige til å ta han inn i hæren. Til slutt ender han opp som en soldat i det ottomanske riket. Han ankommer Europa med et eventyrlystent og åpent hjerte, og idet vi nærmer oss krigens slutt (teksten er datert: 12. mars 1918) har han mistet motet og ser på seg selv som et hjelpeløst lite sandkorn. Krigens gang gikk hardt utover de involverte noe dette eksempelet viser. de Nogales har etter alt å skjønne, innrømmet å ha mistet sin ære og verdighet.
Enda et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra læreboka: "Offiserene på begge sider klinket med hverandre og skålte. (...) I skumringen gikk vi tilbake til skyttergravene våre." (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 196)
Den mikrohistoriske framstillingen kan virke som en oppdiktet tekst i noen tilfeller. Det er noen som forteller om hendelsene. Eksempelvis er det i Englunds bok tredje-persons forteller ("Det er dette han vil." Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 29: side 94). Det virker derfor som om dette er en skjønnlitterær tekst. I allefall får vi et detaljert syn på personene som er involvert, stedet der hendelsene foregår og hvordan situasjonen på akkurat et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted var.
Det er vanskelig å konkludere med hvilken av framstillingene som virker mest 'sann'. Den makrohistoriske framstillingen forklarer utviklingen på en god måte, ved å bare ta med de viktigste hendelsene. Dersom man skal i dybden av dette er det kanskje lurt å bruke litteratur av den mikrohistoriske framstillingen, da får man sett på ting fra ulike synspunkter, og man kan da danne et helhetsinntrykk for seg selv. Personlig mener jeg at den makrohistoriske framstillingen er mer 'sann' fordi det finnes flere kilder som kan bekrefte at noe har hendt enn hvis man kun ser på den mikrohistoriske framstillingen. I den mikrohistoriske framstillingen er det få kilder (som oftest kun for eksempel ei dagbok, et brev, osv.) og det virker derfor mindre troverdig.
Det er allikevel spennende å lese en mikrohistorisk framstilling såvel som en makrohistorisk framstilling, for da danner man et helhetsinntrykk uten like.
 |
| (http://s.cdon.com/media-dynamic/images/product/00/12/21/75/92/3/englund-peter-krigens-skjonnhet-og-sorg.jpg) |
I læreboka blir vi nødt til å se på første verdenskrig som en krig mellom to ulike sider som sakte men sikkert dro inn sine mange allierte. Det kan til dels være sant, men jeg velger å tro at de fleste nasjonene blandet seg inn kun for å beskytte seg selv. Hadde de bare stått og sett på, ville nok de andre ha kjørt over dem. Ved å velge en side og ha noen i ryggen, klarte de fleste nasjonene å berge seg. Allikevel fikk de drept store folkemengder, som de tilsynelatende ikke brydde seg noe særlig om. Boka blir nesten tvunget til å fortelle utviklingen av første verdenskrig i korte trekk, for å ikke trekke det altfor langt. Det føles dog ikke som om vi går glipp av noen detaljer, for vi er jo inne på nasjoner som et enkelt legeme. Da blir det enkelt å drøfte utviklingen i første verdenskrig.
Den makrohistoriske framstillingen (som den i boka) har sine styrker og svakheter. Det vi se ved å sammenligne det med den mikrohistoriske framstillingen (boka "Krigens skjønnhet og sorg").
Som allerede nevnt, fokuserer den makrohistoriske framstillingen på nasjoner som enkle brikker. Når vi leser en tekst som viser oss en makrohistorisk framstilling får vi ofte en inntrykk av at det er noen som forteller om en spesiell hendelse før i tiden. Det er som oftest ikke svært detaljert og vi beveger oss raskt gjennom tidsrommet. Det er kun de viktigste hendelsene som blir tatt med og er nesten alltid beskrevet fra et nøytralt synspunkt.
Et eksempel på makrohistorie fra læreboka:
"[...] erklærte Tyskland krig mot Russland 1. august. [...] og erklærte derfor også krig mot Frankrike to dager seinere. Storbritannia gikk med på Frankrike og Russlands side 4. august, da tyskerne rykket fram gjennom Belgia [...]" (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 198)
Vi får et inntrykk av at ting skjer nesten uten stans, og vi beveger oss fort fra dag til dag. Vi får ikke vite hvordan Tyskland erklærte krig eller hvor de rykket fram i Belgia. Dette er detaljer som kan gå fortapt dersom vi kun bruker den makrohistoriske framstillingen. Det virker nesten som om det er en oppleser som leser opp en historie for oss. Dette kan av og til virke kjedelig og gjentagende. Vi får heller ikke vite noe om menneskers oppfatning og opplevelser fra disse hendelsene. Det er nesten som om vi også blir nødt til å se på hendelsene fra det ståstedet som forfatteren har.
Det er - etter min mening, lettere å forholde seg til den makrohistoriske framstillingen. Det er lettere å henge med og vi forstår mer av sammenhengen enn om vi hadde lest en dag-for-dag dagbok skrevet av en person. Det virker som om det alltid var noe som foregikk, noe det selvfølgelig var for de fleste menneskene under første verdenskrig.
Den mikrohistoriske framstillingen fører oss rett inn i et menneskes/folkegruppes liv. Vi kan lese om personens egne opplevelser og erfaringer. Det er som oftest snakk om tid- og stedfestede tekster, noe som gjør at det virker troverdig. Beskrivelsene er detaljerte og følelsesladde. Det virker nesten som om vi ser gjennom øynene til en person. Hvordan personen selv opplever situasjonen setter et preg på hvordan vi også ser på hendelsene. En makrohistorisk framstilling kan inneholde replikker, personskildringer og miljøskildringer.
Et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "Området med kropper strakte seg helt ned på veien, og for å komme frem måtte de til slutt la hestene hoppe over <<fjell av kadavre>>." (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 43: side 138)
Disse beskrivelsene gir oss et innblikk i hvor brutalt en verdenskrig kan være for de involverte. Dette kan være mennesker som mot sin vilje har blitt satt inn som soldater, mennesker som nå aldri vil kunne vende tilbake til sine tidligere liv, barn og familier.
Et annet eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "På ettermiddagen økte krigslarmen i det fjerne. Rafael de Norgales innser at han kanskje må begi seg til avsnittet som er truet. Eller som han selv skriver: <<Jeg begynte å forberede meg på å bidra med mitt sandkorn.>>" (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 184: side 480)
Her får vi først en beskrivelse av krigslarmen som kunne høres i det fjerne, før vi beveger oss tilbake til hovedpersonen, Rafael de Nogales. Vi får lese et direkte sitat fra et av hans skrevne tekster, hvor han ser på seg selv som et lite sandkorn. Dette er en mann som ankommer Europa i begynnelsen av krigen for å kunne være med på 'moroa'. Dette er en kar som tilbyr sin hjelp til flere nasjoner, men de ingen er villige til å ta han inn i hæren. Til slutt ender han opp som en soldat i det ottomanske riket. Han ankommer Europa med et eventyrlystent og åpent hjerte, og idet vi nærmer oss krigens slutt (teksten er datert: 12. mars 1918) har han mistet motet og ser på seg selv som et hjelpeløst lite sandkorn. Krigens gang gikk hardt utover de involverte noe dette eksempelet viser. de Nogales har etter alt å skjønne, innrømmet å ha mistet sin ære og verdighet.
Enda et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra læreboka: "Offiserene på begge sider klinket med hverandre og skålte. (...) I skumringen gikk vi tilbake til skyttergravene våre." (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 196)
Den mikrohistoriske framstillingen kan virke som en oppdiktet tekst i noen tilfeller. Det er noen som forteller om hendelsene. Eksempelvis er det i Englunds bok tredje-persons forteller ("Det er dette han vil." Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 29: side 94). Det virker derfor som om dette er en skjønnlitterær tekst. I allefall får vi et detaljert syn på personene som er involvert, stedet der hendelsene foregår og hvordan situasjonen på akkurat et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted var.
Det er vanskelig å konkludere med hvilken av framstillingene som virker mest 'sann'. Den makrohistoriske framstillingen forklarer utviklingen på en god måte, ved å bare ta med de viktigste hendelsene. Dersom man skal i dybden av dette er det kanskje lurt å bruke litteratur av den mikrohistoriske framstillingen, da får man sett på ting fra ulike synspunkter, og man kan da danne et helhetsinntrykk for seg selv. Personlig mener jeg at den makrohistoriske framstillingen er mer 'sann' fordi det finnes flere kilder som kan bekrefte at noe har hendt enn hvis man kun ser på den mikrohistoriske framstillingen. I den mikrohistoriske framstillingen er det få kilder (som oftest kun for eksempel ei dagbok, et brev, osv.) og det virker derfor mindre troverdig.
Det er allikevel spennende å lese en mikrohistorisk framstilling såvel som en makrohistorisk framstilling, for da danner man et helhetsinntrykk uten like.
Du gjør deg spennende tanker om de to framstillingene av krigen. Jeg liker beskrivelsen din av hvordan læreboka behandler "nasjoner som et eget legeme". Statsvitere snakker av og til om å ha et "monolittisk" syn på stater, og det er det du mener at læreboka har her. Jeg er helt enig.
SvarSlett