Drøft forholdet mellom de allierte maktene (USA, Storbritannia, Sovjetunionen) i krigen. Hvorfor kjempet de på samme side? Hva kan de ha tenkt om hverandre mens krigen pågikk? Hvilke utsikter hadde samarbeidet til å fortsette hvis de vant?
Under den første verdenskrig var det de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike som hadde stått i spissen for ententemaktene mot sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria). USA kom først inn etter en viss tid. Disse forbundsfellene hadde mye å si for alliansene videre i historiets løp. Under andre verdenskrig måtte USA trå inn for Frankrike som led et nederlag og fikk problemer med innenlandspolitikk. Samarbeidet mellom demokratene (USA og Storbritannia) og kommunistene (Sovjetunionen) ble et omdiskutert tema. Mange trodde ikke det var mulig med et samarbeid mellom disse nasjonene. En ting ble iallefall sikkert, dette samarbeidet var nødt til å inngås dersom den fascistiske ideologien skulle beseires en gang for alle.
Etter den russiske revulosjonen i 1917 hadde kommunistene tatt over makten i landet. Kommunistene hadde helt motsatt ideologi i forhold til kapitalistene (demokratene). Kommunismen drev med planøkonomi, mens kapitalistene drev med en markedsøkonomi. Da bolsjevikene kom til makten i Russland og omdøpte det til Sovjetunion og innførte kommunistisk ideologi i landet, sendte mange demokratiske land styrker for å hjelpe de antikommunistiske styrkene i Sovjetunionen. Selvom utfallet av dette ikke ble som forventet, hadde demokratene stått klart frem med at kommunisme var noe de ikke godtok. Dette ble de nødt til å endre på.
Etter den russiske revulosjonen i 1917 hadde kommunistene tatt over makten i landet. Kommunistene hadde helt motsatt ideologi i forhold til kapitalistene (demokratene). Kommunismen drev med planøkonomi, mens kapitalistene drev med en markedsøkonomi. Da bolsjevikene kom til makten i Russland og omdøpte det til Sovjetunion og innførte kommunistisk ideologi i landet, sendte mange demokratiske land styrker for å hjelpe de antikommunistiske styrkene i Sovjetunionen. Selvom utfallet av dette ikke ble som forventet, hadde demokratene stått klart frem med at kommunisme var noe de ikke godtok. Dette ble de nødt til å endre på.
 |
| Noen av de første allierte styrkene går i land i Normandie, Frankrike (http://snl.no/Andre_verdenskrig/bilder#verdenskrig22) |
I innledningen nevnte jeg at samarbeidet mellom demokratene og kommunistene måtte inngås for å kunne seire over det fascistiske regimet i Tyskland og Italia. Kanksje dette var noe som kom av erfaring fra første verdenskrig. Under den første verdenskrig hadde tyskerne måttet kjempe på to fronter. Selv om det under første verdenskrig utviklet seg til en stillestående skyttergravskrig, forsto nok de allierte at de var nødt til å gi den opprustede Tyskland hard kamp fra to fronter for å ha en mulighet til å seire. USA og Storbritannia avventet dette, men måtte bryte inn når Sovjetunionen ble presset hardt inn på sitt eget land. Deres tidligere forhold klarte visst å gjøre det opp for forskjellene mellom nasjonene. For hadde de plutselig glemt at Stalin hadde inngått en avtale med Hitler? Hvorfor ble ikke dette av avgjørende betydning for krigen?
Avtalen gikk nesten i glemmeboka med en gang Hitler angrep Sovjetunionen og brøt med det avtalen. Sovjetunionen innså kanskje feilen de hadde gjort og gikk derfor inn med stor kampvilje. Kanskje var det derfor de led så store tap. Det som dog virker interessant er hvordan USA og Storbritannia klarte å overse dette og fortsette som om ingenting hadde hendt. Det står ingen tvil om at det var samarbeidet mellom disse tre stormaktene som avgjorde krigens utfall, men hvorfor kom den så sent?
USA og Storbritannia ville muligens 'straffe' sovjeterne. Det var kanskje derfor de lot tyskerne holde på i øst i lang tid, uten å måtte tenke på vestfronten. De allierte lederne møttes jo flere ganger under krigen, men dette skjedde først etter at slutten av andre verdenskrig nærmet seg og de skulle legge grunnlaget for etterkrigsoppgjøret. Kanskje ville ikke Roosevelt og Churchill samarbeide med Stalin, men de så ingen annen utvei og utnyttet østfrontens langvarige krig til å redde Frankrike og bryte ned den store tyske hæren. I tillegg er det kjent at Sovjetunionen led også økonomisk under andre verdenskrig. Et samarbeid med dem kunne bety god handelsvirksomhet for, i dette tilfellet, USA og Storbritannia.
Amerikanerne på sin side var det landet som led minst tap. Grunnen til dette var at det ikke foregikk noen kamphandlinger på amerikansk jord. Denne krigen kan for dem ha betydd god forretning. Tyskerne hadde allerede rustet opp til krig, de trenge ikke stridsvogner, våpen og annet militært utstyr. Det trengte imidlertidig de andre landene, som brått ble trukket inn i krigen uten noen spesiell forvarsel. Kanskje var det nettopp derfor USA holdt seg utenfor i de første par årene av krigen. Fra første verdenskrig visste folk at amerikanerne var en stor militærmakt. Under første verdenskrig ble amerikanernes innblanding avgjørende for resultatet, noe det forsåvidt også gjorde under den andre verdenskrig. De allierte så nok på USA som deres redning. Geir Lundestad skriver i sin bok "USA og Europa" at europeerne inviterte USA inn i landet for å sikre fred, stabilitet og velstand. Dette har amerikanerne nytt godt av, også i årene etter krigen.
Britene på sin side var nærmest nød til å gå inn i krigen sammen med Frankrike. Versailles-traktaten som ble undertegnet ble nå brutt gang på gang. Dette så de på med avsky, og ville rykke inn. Det fikk de da aldri gjort. Tyskerne overrumplet dem med overraskelsesmomentet. Dermed var de nødt til å blandes inn.
 |
| Fra venstre: Stalin, Roosevelt og Churchill (http://snl.no/Andre_verdenskrig/bilder#verdenskrig22) |
Alt i alt ble denne alliansen styrket gjennom krigens løp. I Europa og USA så man på kommunistene med mildere øyne. Det var nettopp dette samarbeidet som for andre gang klarte å bryte ned Tyskland fra å endre hele verdensbildet. Fascismen var beseiret; det var demokratiet som igjen sto sterkest frem på samme måte som etter den første verdenskrig. Ved krigens slutt ble det igjen et møte mellom de seirede maktenes ledere hvor tyskernes skjebne ble avgjort. Tyske ledere ble dømt til døden av en militærdomstol. Det er dette som la grunnlaget for krigsforbrytelsene som dømmes i nyere tid av en internasjonal domstol.
Spørsmålet som allikevel bør stilles er hva nå? Kunne samarbeidet fortsette eller måtte stormaktene gnisse mot hverandre nok en gang?
Kildehenvisning:
Kjempe bra skrevet! :)
SvarSlettDu har veldig riklig med fakta. Det er ganske bra at du skriver med avsnitt, det er oversiktlig å lese. Det er bra du har med bilder, passende til teksten.
SvarSlettEt spennende blogginnlegg! Det er tøft at du går dypere inn og ser på noe som vi bare har berørt ganske overfladisk i timene. Det er nettopp hensikten med bloggen; at du får anledning til å vri faget dit du vil. Du stiller mange interessante spørsmål underveis i det du skriver. Blant annet lurer du på hvorfor briter og amerikanere ikke hjalp Sovjetunionen på østfronten. Jeg tror nok det kan forklares med at de hadde "hendene fulle" andre steder. USA drev jo etterhvert hele stillehavskrigen på vegne av de allierte, og Storbritannia er det landet som ligger nærmest Tyskland, og måtte fokusere på krigen i nærområdene.
SvarSlettDet er også interessant at du velger å la hele kald krigs-problematikken ligge. Noe av paradokset i oppgaven er jo at de som var allierte ble så bitre fiender etter kort tid. Men det er et valg du godt kan gjøre. Det er veldig bra at du heller går i dybden på krigsårene.