Fortelleroppgave: 1920-tallet - The Great Gatsby

Forteller: 

Beskriv utviklingen i USA på 1920 og 1930-tallet. Ta for deg enten den sosiale, politiske, økonomiske eller kulturelle utviklingen.

Det ble store økonomiske kriser i flere deler av verden etter den første verdenkrigs slutt. På grunn av at store deler av krigen foregikk i Europa, hadde industrien blitt flyttet til andre deler av verden. Ettersom det ble mindre produksjon i Europa, ble det mer produksjon i utenfor Europa, for europeerne måtte importere varer i en krig de ikke hadde noen anelse om at skulle holde på så lenge. Ved krigens slutt ble det nå ikke lenger så stor etterspørsel etter varene - europeerne fikk nå i gang sitt eget produksjon. Dette betød overproduksjon og økonomisk krise. De fikk problemer med å få solgt sine varer. Det ble store konkurranser mellom landene, noe som igjen førte til at statene ble nødt til å opprette høye tollmurer for å stoppe importen og konkurransen i deres egen land. USA var blandt de landene som hadde nytt godt av krigen i Europa. Deres velutviklede industri skapte stor etterspørsel i Europa under den første verdenskrig. Straks var det derimot andre tider i vente.

USA hadde blitt verdens økonomiske stormakt etter første verdenskrig. De hadde en industriell- og teknologisk utvikling som ingen andre land kunne komme i nærheten av. Siden det ikke hadde foregått noe krig på amerikansk jord, led ikke amerikanerne like store tap som andre nasjoner. USAs økonomi ble straks internasjonal. Dollaren ble brukt som et mål for andre valutaer. Amerikanerne begynte å dele ut store summer lån til andre nasjoner.

http://afewgoodfilmreviews.files.wordpress.com/2013/06/the-great-gatsby-wbp10.jpg

Fordi det ble lettere også for amerikanerne selv å skaffe seg lån, begynte flere og flere å låne penger av banken og investere dem i aksjer. De kjøpte nå flere elektriske apparater og flere og flere skaffet seg biler. Økonomien i USA gikk på skinner. Dette ble det slutt på tirsdag 29. oktober 1929. Børskrakket i New York ("Black Tuesday") regnes som den mørkeste dagen i verdensøkonomiens historie. Amerikanerne hadde tidligere vært vitne til mange slike økonomiske nedgangsperioder opp gjennom årene, men ingen av disse var i nærheten av det som skjedde i 1929.

Ettersom det var mange som fikk lån fra banken og videre investerte penger i aksjer, økte aksjeprisene skyhøyt. Når akjseprisene så begynte å falle, ville flere investorer ha sine penger tilbake. Det de nå fikk, var bare en liten brøkdel av det de hadde investert. Bankene skjønte riktignok hvor dette førte hen, og begynte å kreve tilbake sine lån. Innbyggerne hadde ikke penger til å betale tilbake deres eget lån, noe som førte til konkurs, sammenbrudd og bankkriser - ikke bare i USA, men som vi skal se også i andre deler av verden.

Dette gikk ikke bare utover overklassen (investorer og banker), men det fikk også katastrofale følger for arbeiderklassen. Priser og inntekter sank kraftig. Dette førte til at det ble solgt færre varer, og et stort antall bedrifter/fabrikker måtte legges ned. Mot slutten av krisen hadde 5 000 banker gått konkurs, og man regner med at 13 millioner (!) amerikanere sto arbeidsledige. Dette tilsvarte en fjerdedel av befolkningen.

Amerikanerne skjønte at noe måtte gjøres. Deres handlinger fikk store følger i land på den andre siden av Atlanterhavet. Som tidligere nevnt hadde amerikanerne lånt ut store summer til europeiske land etter slutten av den første verdenskrig. Nå krevde amerikanerne å få tilbake disse pengene. Dette førte til en omtrent likegyldig økonomisk krise i blant annet Tyskland. Bankkriser, nedleggelser og økt arbeidsløshet er blant noen av de katastrofale følgene dette fikk.

Amerikanerne kunne heller ikke importere varer i like stor grad som de tidligere hadde gjort. Dette førte til at land som tidligere hadde eksportert varer til USA møtte nå på overproduksjon. Innskrenkning av arbeidsplasser ble også i disse landene et stort dilemma. Land i Latin-Amerika, Asia og Afrika ble sterkt berørt av dette. Arbeidsløsheten førte til fattigdom, og arbeidskraften som et land hadde tilgjengelig kunne ikke brukes til sitt fulle potensiale.

Tross krisen, var det allikevel noen lyspunkter i den amerikanskje hverdagen. Bilen begynte å bli et allemannseie, offentlige transportmidler (buss) ble vanligere og radioen ble stadig billigere. Nå kunne flere få med seg hva som foregikk. Det ble vanlig for en amerikaner å gå på kino for å se en film, og kinosalene økte raskt i antall.

Mannen som begynte striden mot den økonomiske krisen i USA var den daværende presidenten, Franklin D. Roosevelt. Han overtok presidentembetet tidlig i 1933 og gikk løs på krisen med stor entusiasme. Takket være hans tiltak og reformer i årene som kom, kunne USA enda en gang reise seg opp til den økonomiske høyden de engang hadde svevet over.

http://media-3.web.britannica.com/eb-media/19/78319-004-545F8CDD.jpg

Bankene ble stilt overfor mye strengere krav. Det offentlige skulle nå garantere folk for deres bankinnskudd. Folkets penger skulle ikke gå tapt i banken, noe de fleste fryktet etter børskrakket. De arbeidsløse fikk i arbeid å bygge nye veier, bruer og offentlige bygninger. De fikk nå en inntekt som staten tok ansvar for. Det ble bygget kraftverk, skog ble plantet og store demninger ble bygget. Dette ga de arbeidsløse en inntekt samtidig som det førte til økonomisk vekst for landet.

For å hindre overproduksjon i landbruket fikk bønder nå hjelp til å betale ned deres lån, slik at de ikke trengte like mye produksjon (og salg) til å betale tilbake lånet. De fikk også betalt for å la være å dyrke deler av deres jord og holde et lavt antall buskap.

Fagforeningene fikk større makt, de kunne lettere slåss for bedre lønn for arbeidstakerne. Høyere lønn til arbeiderne førte til at de kunne kjøpe flere varer, noe som igjen førte til at etterspørselen etter varene økte. Som vi ser, gir store deler av Roosevelts "New Deal" en 'domino-effekt' på økonomien. Økonomien begynte raskt å stabilisere seg. Det ble innvilget trygdeordninger hvor gamle, arbeidsløse og uføre fikk økonomisk hjelp fra staten.

Roosevelt ble gjenvalgt til president i 1936. Mange så på han som 'redningsmannen', men det ble stilt spørsmål om hvorvidt det var han som ledet landet ut av krisen. Sant som det var, klarte ikke Roosevelt å bekjempe den økonomiske krisen helt. Det var fortsatt millioner av arbeidsløse i årene som kom. Dessuten gikk det bedre også for land i Europa. Uansett førte Roosevelts strategi til en motivert og optimistisk befolkning. Folk flest innså at myndighetene brydde seg om dem, og det offentliges troverdighet ble igjen gjenskapt.



Kildehenvisninger:

• Tidslinjer 2, Historie VG3 (Grimnes, Øhren, mfl.): Kapittel 10 & 11
• http://powerped.com/bilder/USAimellomkrigstiden.pdf
• http://home.hio.no/~helgerid/oversatte_noveller/hemingway_3.htm

Filosofoppgave: Krigens skjønnhet og sorg (Peter Englund)

Filosof:

Sammenlikne lærebokas framstilling av krigen, og inntrykket du får ved å lese om de seks personene i Englunds bok “Krigens skjønnhet og sorg”. Hvilke styrker og svakheter har den makrohistoriske framstillingen i forhold til den mikrohistoriske? Hvilken opplever du som mer “sann”. Vis til konkrete eksempler fra tekstene i din besvarelse.

Ved å lese Englunds bok forstår man hvordan ulike mennesker faktisk opplevde krigen. Det er viktig å huske på at generalene og militæroffiserene kun tenkte på sine styrker som spillbrikker i en krig de var nødt til å vinne. Hadde de selv tatt del i krigen og følt den oppsiktsvekkende tanken om at man kanskje aldri ville dra hjem til sine familier, barn og venner, ville de kanskje ha tatt mer hensyn til styrkene og de store dødstallene fra første verdenskrig kunne sunket drastisk.

(http://s.cdon.com/media-dynamic/images/product/00/12/21/75/92/3/englund-peter-krigens-skjonnhet-og-sorg.jpg)

I læreboka blir vi nødt til å se på første verdenskrig som en krig mellom to ulike sider som sakte men sikkert dro inn sine mange allierte. Det kan til dels være sant, men jeg velger å tro at de fleste nasjonene blandet seg inn kun for å beskytte seg selv. Hadde de bare stått og sett på, ville nok de andre ha kjørt over dem. Ved å velge en side og ha noen i ryggen, klarte de fleste nasjonene å berge seg. Allikevel fikk de drept store folkemengder, som de tilsynelatende ikke brydde seg noe særlig om. Boka blir nesten tvunget til å fortelle utviklingen av første verdenskrig i korte trekk, for å ikke trekke det altfor langt. Det føles dog ikke som om vi går glipp av noen detaljer, for vi er jo inne på nasjoner som et enkelt legeme. Da blir det enkelt å drøfte utviklingen i første verdenskrig.

Den makrohistoriske framstillingen (som den i boka) har sine styrker og svakheter. Det vi se ved å sammenligne det med den mikrohistoriske framstillingen (boka "Krigens skjønnhet og sorg").

Som allerede nevnt, fokuserer den makrohistoriske framstillingen på nasjoner som enkle brikker. Når vi leser en tekst som viser oss en makrohistorisk framstilling får vi ofte en inntrykk av at det er noen som forteller om en spesiell hendelse før i tiden. Det er som oftest ikke svært detaljert og vi beveger oss raskt gjennom tidsrommet. Det er kun de viktigste hendelsene som blir tatt med og er nesten alltid beskrevet fra et nøytralt synspunkt. 

Et eksempel på makrohistorie fra læreboka:
"[...] erklærte Tyskland krig mot Russland 1. august. [...] og erklærte derfor også krig mot Frankrike to dager seinere. Storbritannia gikk med på Frankrike og Russlands side 4. august, da tyskerne rykket fram gjennom Belgia [...]" (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 198)


Vi får et inntrykk av at ting skjer nesten uten stans, og vi beveger oss fort fra dag til dag. Vi får ikke vite hvordan Tyskland erklærte krig eller hvor de rykket fram i Belgia. Dette er detaljer som kan gå fortapt dersom vi kun bruker den makrohistoriske framstillingen. Det virker nesten som om det er en oppleser som leser opp en historie for oss. Dette kan av og til virke kjedelig og gjentagende. Vi får heller ikke vite noe om menneskers oppfatning og opplevelser fra disse hendelsene. Det er nesten som om vi også blir nødt til å se på hendelsene fra det ståstedet som forfatteren har.
Det er - etter min mening, lettere å forholde seg til den makrohistoriske framstillingen. Det er lettere å henge med og vi forstår mer av sammenhengen enn om vi hadde lest en dag-for-dag dagbok skrevet av en person. Det virker som om det alltid var noe som foregikk, noe det selvfølgelig var for de fleste menneskene under første verdenskrig.

Den mikrohistoriske framstillingen fører oss rett inn i et menneskes/folkegruppes liv. Vi kan lese om personens egne opplevelser og erfaringer. Det er som oftest snakk om tid- og stedfestede tekster, noe som gjør at det virker troverdig. Beskrivelsene er detaljerte og følelsesladde. Det virker nesten som om vi ser gjennom øynene til en person. Hvordan personen selv opplever situasjonen setter et preg på hvordan vi også ser på hendelsene. En makrohistorisk framstilling kan inneholde replikker, personskildringer og miljøskildringer.

Et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "Området med kropper strakte seg helt ned på veien, og for å komme frem måtte de til slutt la hestene hoppe over <<fjell av kadavre>>." (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 43: side 138)

Disse beskrivelsene gir oss et innblikk i hvor brutalt en verdenskrig kan være for de involverte. Dette kan være mennesker som mot sin vilje har blitt satt inn som soldater, mennesker som nå aldri vil kunne vende tilbake til sine tidligere liv, barn og familier.

Et annet eksempel på mikrohistorisk framstilling fra Englunds bok "Krigens skjønnhet og sorg": "På ettermiddagen økte krigslarmen i det fjerne. Rafael de Norgales innser at han kanskje må begi seg til avsnittet som er truet. Eller som han selv skriver: <<Jeg begynte å forberede meg på å bidra med mitt sandkorn.>>" (Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 184: side 480)

Her får vi først en beskrivelse av krigslarmen som kunne høres i det fjerne, før vi beveger oss tilbake til hovedpersonen, Rafael de Nogales. Vi får lese et direkte sitat fra et av hans skrevne tekster, hvor han ser på seg selv som et lite sandkorn. Dette er en mann som ankommer Europa i begynnelsen av krigen for å kunne være med på 'moroa'. Dette er en kar som tilbyr sin hjelp til flere nasjoner, men de ingen er villige til å ta han inn i hæren. Til slutt ender han opp som en soldat i det ottomanske riket. Han ankommer Europa med et eventyrlystent og åpent hjerte, og idet vi nærmer oss krigens slutt (teksten er datert: 12. mars 1918) har han mistet motet og ser på seg selv som et hjelpeløst lite sandkorn. Krigens gang gikk hardt utover de involverte noe dette eksempelet viser. de Nogales har etter alt å skjønne, innrømmet å ha mistet sin ære og verdighet.

Enda et eksempel på mikrohistorisk framstilling fra læreboka: "Offiserene på begge sider klinket med hverandre og skålte. (...) I skumringen gikk vi tilbake til skyttergravene våre." (Tidslinjer 2, kapittel 10: side 196)

Den mikrohistoriske framstillingen kan virke som en oppdiktet tekst i noen tilfeller. Det er noen som forteller om hendelsene. Eksempelvis er det i Englunds bok tredje-persons forteller ("Det er dette han vil." Krigens skjønnhet og sorg, kapittel 29: side 94). Det virker derfor som om dette er en skjønnlitterær tekst. I allefall får vi et detaljert syn på personene som er involvert, stedet der hendelsene foregår og hvordan situasjonen på akkurat et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted var.

Det er vanskelig å konkludere med hvilken av framstillingene som virker mest 'sann'. Den makrohistoriske framstillingen forklarer utviklingen på en god måte, ved å bare ta med de viktigste hendelsene. Dersom man skal i dybden av dette er det kanskje lurt å bruke litteratur av den mikrohistoriske framstillingen, da får man sett på ting fra ulike synspunkter, og man kan da danne et helhetsinntrykk for seg selv. Personlig mener jeg at den makrohistoriske framstillingen er mer 'sann' fordi det finnes flere kilder som kan bekrefte at noe har hendt enn hvis man kun ser på den mikrohistoriske framstillingen. I den mikrohistoriske framstillingen er det få kilder (som oftest kun for eksempel ei dagbok, et brev, osv.) og det virker derfor mindre troverdig.

Det er allikevel spennende å lese en mikrohistorisk framstilling såvel som en makrohistorisk framstilling, for da danner man et helhetsinntrykk uten like.